Bestigning av Kilimanjaro – verdens høyeste enkeltstående fjelltopp
Det begynte som en stille tanke – en drøm jeg ikke turte å kalle et mål. Å stå på den høyeste toppen i verden. Å puste inn den tynne luften der skyene ikke lenger er over meg, men rundt meg. Jeg vet ikke når den slo rot, men den har vokst stille. Kanskje er det dumdristig. Kanskje er det for sent. Men tanken vil ikke forlate meg: Hva om jeg bare gjør det? Bare bestiller billetten, finner en tur som passer inn i min travle kalender – der flytider, vandredager og penger for en gangs skyld stemmer overens – og lar skjebnen avgjøre resten.
Kan jeg takle høyden? Kan jeg sove i telt? Kan kroppen min takle dette? Jeg vet bare ikke. Men det er det som er så tiltrekkende – å våge å gjøre noe uten garantier. For det er nå eller aldri. Akkurat nå har jeg en kropp jeg kan stole på. Den er ikke perfekt, men sterk. Og jeg vet ikke hvor lenge den vil forbli slik.
Drømmen venter der oppe. Spørsmålet er: Tør jeg å møte den?
Seks måneders forberedelser
Jeg må forberede meg. Ikke bare på høyden, kulden og utfordringen, men også på å virkelig nyte hvert eneste skritt. For jeg vet at jo mer jeg gir nå, jo mer får jeg igjen der oppe. Så jeg går «all in», som jeg pleier å gjøre. Treningsprogrammet ligger på kjøkkenbordet. Styrketrening veksler med bakketrening, lange turer med sekk og vanlig løping.
Støvlene må prøves – ikke hvilke som helst støvler, men de som skal bære meg helt til toppen. Tåsokker, staver og bukser med avtakbare ben. Detaljene er viktige. Ryggsekken er fylt med manualer som venter på å byttes ut med ekte pakking. Ja, ryggsekken. Det er vårt nye RevolutionRace-produkt, som ennå ikke er ferdig utviklet. Tør jeg ta den med? Er den god nok? Eller bør jeg ta med en annen?
Vaksinasjoner er bestilt, flybilletter sammenlignet, visumregler lest. Hvert praktiske skritt blir et hemmelig ritual – en del av reisen som allerede har begynt inni meg. Med hver forberedelse vandrer tankene mine til fjellet. Kilimanjaro. Navnet smaker stort. For stort, til og med – jeg skammer meg nesten over å si det høyt. Hvem tror jeg at jeg er? Men jeg blir dratt dit. Av noe dypere enn eventyr. Kanskje handler det om å føle seg levende. Kanskje handler det om å bevise noe for meg selv.
Vi vil gå fra varme til is. Gjennom regnskog, over heier og opp i stillheten til isbreene. Vi vil bare ha med oss det aller nødvendigste, men alt må fungere. Det er ikke rom for uforsiktighet. Jeg tenker på reisen min hver dag – i hvert skritt jeg tar, hver vekt jeg løfter, hver gang jeg knytter skoene mine. Fjellet er allerede en del av meg
Nå drar jeg
Første stopp: Arlanda flyplass. Jeg møtte noen av mine nye reisefølge. Noen, som meg, reiser alene. Vi kjenner ikke hverandre, men det er en felles stemning i luften – en uuttalt «vi skal gjøre dette sammen». Vi snakker, ler litt nervøst og prøver å forstå hvordan alt vil utarte seg. Så kommer nattflyet til Addis Abeba – lange timer i mørket mens vi drifter inn og ut av søvnen.
Vi lander tidlig om morgenen, slitne, men spente. Neste flytur til Arusha føles som en transport til et annet liv. Så snart vi setter foten i Tanzania, blir alt virkelig. En varm, støvete luft møter oss. Vi blir hentet med buss og ønsket velkommen av turoperatøren. Vi får en kort presentasjon og briefing – instruksjoner, regler og retningslinjer. Så middag. Nervøsiteten sniker seg inn mens vi sjekker bagasjen vår. Det er ingen sjanse for å kjøpe noe nå hvis jeg har glemt noe. Jeg får en klump i magen når jeg ikke finner hatten min. Jeg vet at jeg pakket den...
Klokka seks om morgenen veies ryggsekkene. Maks fem kilo. Duffelbagen: femten. Jeg må begynne å pakke ut. Noen få klær må ut, og flere sjokoladebarer også. Jeg hadde ikke innsett hvor mye alt veide. Det er frustrerende – jeg vil være forberedt, men jeg må også pakke lett.
Vi er delt inn i to grupper, hver med omtrent femten personer. Vår hovedguide, Stefan, kan sine saker. Det må han også. Vi skal vandre i separate grupper, men ta pauser og overnatte sammen, slik at han kan holde øye med helsen vår. Ingen kan bli dårligere uten at det blir lagt merke til.
Spenningen stiger. Tankene mine snurrer. Vil jeg klare det? Er jeg virkelig forberedt nok? Vil jeg fryse? Alt jeg har tenkt på de siste månedene er plutselig en realitet. Det er her det starter. Det er dette jeg har trent for. Nå gjelder det.
Første dag på turen
Men så snart vi sjekket inn ved Lemosho Gate, kom roen over meg. Det er som om noe inni meg blir stille. Regnskogen omslutter oss – fuktig, levende, dyp. Aper leker i tretoppene, fugler kaller på hverandre på et språk som ikke trenger forståelse.
Her er vi gjester, små skapninger som vandrer gjennom noe mye større. Våre skritt blir instinktivt mykere. Vi går i en rekke, nesten som en seremoni. Det er ingen trengsel, ingen stress. Pole, pole – sakte, sakte – er ordet. Men det er mer enn et ord; det er en måte å være på.
Rutiner må øves på. Hver pause har et formål: drikke, spise, tisse, rette på klærne. Du må planlegge før du stopper. Hver kveld har vi en helsesjekk: oksygennivå, hvor mange ganger vi har tisset og bæsjet, hvor mye vi har drukket. Stefan noterer alt i sin lille sorte bok. Først ler vi litt, litt flau, men snart blir det normalt. Selvfølgelig, til og med. Kroppen er vårt viktigste verktøy, og vi må lære å lytte til den. Det er den eneste måten å nå toppen på.
Teltene er klare når vi ankommer leiren. Maten tilberedes på stedet – varm, velsmakende, enkel – men smaker som et festmåltid. Toalettelt er satt opp både til lunsj og over natten. Det er så langt fra komfort som man kan komme, men på en eller annen måte føles det helt riktig. Alt er godt gjennomtenkt. Alt har sin plass
Vi går mellom fire og ti timer om dagen. Fem til ti kilometer. Men det er verken avstanden eller tiden som avgjør hvor tøft det er. Det er høyden. Tilpasningen. Du kan ikke skynde på det. 5896 meter høres ikke urimelig ut på papiret – det kan du klare på en dag – men høyden bryr seg ikke om logikk. Kroppen reagerer som den vil. Noen begynner å føle seg syke de første dagene. Det er umulig å forutsi hvem det vil ramme. Jeg begynte å lure på: Vil jeg også merke det? Har jeg trent forgjeves hvis kroppen min bestemmer seg for å protestere?
Tanken slår meg: Kan man lyve? Si at man har det bra når man ikke har det? Men hvor farlig er det egentlig? Hvordan vet man forskjellen mellom nervøsitet og reell fare? Jeg vil nå toppen for enhver pris. Men jeg forstår også at alt jeg kan gjøre er å følge instruksjonene. Spise så mye jeg kan. Drikk regelmessig. Hvis jeg kan gå på toalettet ved hvert stopp, vet jeg at kroppen min fungerer. Og alltid: pole, pole... sakte, sakte.
Rundt meg er det hyggelige mennesker, men jeg innser at jeg ikke kan bære deres bekymringer, bare mine egne. Jeg må ta ansvar for meg selv. Puste. Drikke små slurker ofte. Gå sakte. Holde øye med solen – ikke ta av for mye, ikke bli brent. Jeg vil heller svette enn å fryse. I ryggsekken har jeg alt jeg kan trenge i løpet av dagen. Resten – varme klær til toppen – ligger i sekken som bæres av våre fantastiske bærere.
Det er et helt team på over hundre personer som gjør denne turen mulig for oss. De bærer teltene, maten, vannet, toalettene og søppelet vårt. De bygger leirene våre, river dem ned og møter oss med sanger og smil. Det er hardt arbeid, men vi vet at det er en verdsatt og godt betalt jobb. Og det er noe dypt menneskelig i hele dette fellesskapet – vi er alle en del av noe større.
Dette er ikke bare min reise. Det er vår reise.
Det tar pusten fra oss
Når vi forlater regnskogen og kommer ut på Shira-platået, forandrer alt seg. Det er som om verden åpner seg. Plutselig står den der – toppen. Kilimanjaro. Den vi har snakket om, trent for og drømt om. Det tar pusten fra oss. Det ser uvirkelig ut. Mektig og skremmende på samme tid. Det blir stille i rekkene når den dukker opp, som om alle føler det samme: Nå er det virkelig.
Vi følger stien nord for fjellet. Derfra kan vi se helt over savannene i Kenya. Solnedgangene er magiske – som om himmelen står i brann. Men det er soloppgangene som virkelig gjør inntrykk. Når lyset sakte kryper over landskapet og maler steinene i rosa og gull, er det vanskelig å tro at du ikke drømmer.
Landskapet endrer seg for hvert skritt oppover. Plantene blir lavere og sparsommere. Jorden blir mer ufruktbar. Sanden og steinene endrer farge og form, fra rødbrun til grå, og deretter nesten svart. Og det blir kaldt. Virkelig kaldt. Frost på teltduken om morgenen. Luften svir i nesen når du puster.
Min teltkompis, Penny, har blitt en av de beste delene av turen. Vi klikket med en gang – samme sprø sans for humor, samme kaotiske pakking, samme begeistring for det vi gjør. Vi sitter ofte i teltet om morgenen og snakker livlig med hverandre, innser at ingen egentlig lytter, og så bryter vi ut i latter. Den ekte, sprudlende latteren som får deg til å glemme at du fryser. Hun gjør alt litt lettere. Litt varmere.
I løpet av dagene blir vi litt etter litt bedre kjent med de andre i gruppen. Det skjer helt naturlig – med hvert skritt, hver samtale og hver pause. Om kveldene sitter vi lenge i matteltet og deler våre tanker om drømmen om å være her, men også om livet hjemme, om valg, om hva som virkelig er viktig.
Vi har passert tregrensen, og snart skyene. Det er uvirkelig, men likevel føles det så ekte. Det er enkelheten som gjør det så verdifullt – å dele en vannflaske, bære sitt eget liv på ryggen, være virkelig til stede
På et tidspunkt må noen gå tilbake for å hente vann. Da innser vi virkelig: vann er ikke bare vann her. Det er gull. En vare som har blitt en luksus.
Dagene begynner å smelte sammen, sakte, i takt med skrittene våre. Vi snakker mindre. Vi går mer i stillhet. Vi fokuserer innover. Tankene snurrer, noen ganger stopper de. Og så kommer dagen før. Dagen før den dagen. I morgen kveld vil det skje. Toppen.
Nå må vi lytte nøye. Alt må gå riktig. Vi ankommer leiren – litt kalde, lattermilde og nervøse. Vinden blåser så hardt i teltet at det føles som om det kan blåse bort. Middagen serveres tidlig, klokka halv seks. Deretter pakker vi for topptur. Så er det sengetid. Vi står opp igjen og spiser frokost klokka 23.00. Det er så ulogisk at hjernen nesten nekter å ta det inn. Plutselig føles alle instruksjonene vanskelige å huske. Skal vi ta en pause på 5 minutter hvert 20. minutt? Var det to luer eller én? Skal hodelykten ligge i jakkelommen eller i ryggsekken?
Stefan går gjennom klærne med oss. Han er tydelig: lag på lag, med glidelåser. Det skal være enkelt å regulere temperaturen. Du skal ikke måtte stoppe, ta av lag og grave i ryggsekken – det koster tid og energi. Og klærne vil være tyngre i sekken enn på kroppen. Jeg ler av meg selv mens jeg står der med syv lag. Jeg ville ikke fryse! Men det er umulig å bevege seg. Vi blir enige om fire. Det må holde. Det må være nok.
Det er vanskelig å tro, men det er her vi er nå. Neste gang vi pakker sammen teltet vårt, vil være etter at vi har forsøkt å nå Uhuru Peak – 5896 meter over havet. Vi har trent, forberedt oss, ledd og frosset. Nå er det på tide.
Og jeg tenker: Herregud, jeg er her. Dette skjer virkelig.
Forsøk på å nå toppen
Ved midnatt begynner vi å gå. Vi beveger oss saktere enn noensinne, men hvert skritt føles hellig. Hvert åndedrag er en seier. Det er så stille. Bare våre skritt på grusen, våre åndedrag i mørket, lyset fra hodelyktene som danner en smal, bølgende linje oppover fjellet. Jeg takker det overnaturlige, for vi er heldige med været. Hvis det hadde regnet eller snødd, ville det vært umulig å klatre opp den bratte vulkanske veggen til Gilman's Point. Det er skremmende å tenke på hvor skjør alt er.
Midt på natten får noen panikk. De må tisse, men det er ingen steder å gå – stien er smal, klippene er tette. Situasjonen er i ferd med å eskalere, men Stefan er der. Han trer inn, rolig og stødig, og løser det som om det ikke er noe. Panikken forsvinner. Jeg innser at hans tilstedeværelse er avgjørende.
Noen timer senere hører vi sang. Våre bærere. De samme sangene som har fulgt oss hele veien. Rytmen bærer oss fremover. Og akkurat da, bak en stein hvis navn jeg ikke lenger husker, begynner solen å komme frem. De første strålene treffer oss, og det er som om verden eksploderer i gull. Vi er nesten ved kraterkanten. Ikke helt ennå. Men snart.
Når vi når Gilman's Point, føles det uvirkelig. Vi får servert en kopp varm ingefærte. Det er det beste jeg noensinne har smakt. Jeg er så lykkelig. Men vi kan ikke bli lenge. Noen i gruppen har begynt å føle seg uvel på grunn av høyden. Min venn, som gikk foran meg, fortalte meg senere om de mørke tankene som virvlet rundt i stillheten. Men vi var der. Vi hadde klart det. Etter en kort pause begynte vi å bevege oss mot Stella Point. Der snur noen av oss. Kroppen snakker, og vi må lytte.
Resten av oss, en ivrig, men utmattet gruppe, fortsetter sakte mot Uhuru Peak. Det høyeste punktet. Skritt for skritt. Vi sier ikke så mye lenger. Vi bare går. Når skiltet endelig dukker opp i det bleke morgenlyset, blir vi nesten overrasket. Er vi allerede her? Eller rettere sagt: Har vi virkelig klart det?
Vi tar bilder. Vi klemmer hverandre. Vi gråter litt. Vi prøver å føle alt. Det er mulig. Vi klarte det. Skyene dekker det meste av landskapet, så vi ser ikke mye av Tanzania. Men det spiller ingen rolle. Vi er på Afrikas tak. 5896 meter.
Nedstigningen
Ingen hadde forberedt meg på det. Trettheten slår til umiddelbart. Jeg vil bare sove, men jeg må fortsette. All grusen, alle de små skrittene, hvert skritt teller. I dag er det 16,5 kilometer. Vi har gått i over 20 timer. Når vi endelig kommer fram til leiren, skriker føttene mine.
Neste dag er den siste: fem timers fottur til Mweka Gate. Kroppene våre beveger seg nesten av seg selv. For første gang går vi sammen med den andre gruppen. Og plutselig snakker jeg mer enn jeg har gjort på flere dager. Jeg føler meg sterk. Jeg vil komme meg ned så fort som mulig. For å gjøre smerten i føttene mine så kortvarig som mulig... og for å drikke den velfortjente Kilimanjaro-ølen.
Eventyret avsluttes med middag. Alle samles – bærere, guider og turgåere. Bærerne får lønn og tips, og de har kledd seg pent. De ser stolte ut. Kanskje de skal på en ny tur neste uke – for oss var dette livsendrende, for dem er det jobb. Men du kan fortsatt se stoltheten i øynene deres. Varmen. Respekt er gjensidig.
Jeg har noen dager med safari igjen før flyet tar meg hjem. Men ærlig talt, jeg vil bare stoppe. Ta en pause. Puste. Komme meg på plass igjen. Dette... dette var noe helt spesielt.
Magisk. Fantastisk. Utrolig ekte.
Og jeg har bilder, mange bilder, som hjelper meg å huske. Men det er noe annet jeg bærer med meg som ikke vises på noen bilder. En følelse av sikkerhet og stolthet. Jeg klarte det. Vi klarte det!
Takknemlighet
Nå som jeg er hjemme igjen, med kroppen uthvilt, men sjelen fortsatt litt på fjellet, kjenner jeg det boble inni meg. En lengsel. En utålmodig nysgjerrighet. Hva blir det neste eventyret? Det blir vanskelig å finne noe som overgår dette... og ja, det er nesten for lett å spøke om det – fordi fjelltopper er min greie. Jeg elsker å klatre. Både bokstavelig og figurativt. Men det er ikke mange flere topper igjen for en som meg – en amatør, om enn en ganske sta en. Jeg vil høyere. Men jeg er ikke uvøren. Jeg vil utfordre meg selv. Ikke risikere alt.
Oversikt over turen
Min Kilimanjaro-ekspedisjon var en 8-dagers fottur på fjellet, og jeg reiste med Swett. Jeg kan varmt anbefale denne godt planlagte turen, men vær oppmerksom på at du må bestille flybilletter selv, så den kostnaden kommer i tillegg. Prisen for turen er rundt 45 000 SEK, pluss flybilletter på rundt 11 000 SEK. Det kan høres litt dyrt ut, men ærlig talt føler jeg at jeg kunne gi avkall på mange solfylte ferier for et så utrolig eventyr.
Lærdom
Jeg angrer ikke på noe. Ikke på trettheten, ikke på svetten, ikke engang på tårene. Men hvis det er én ting jeg tar med meg til neste gang, er det dette: batterier. Å gå rundt natt etter natt med lommelykten på mobiltelefonen min – og spare hodelykten til toppnatt – fungerte, men det var ikke genialt. Så var det sjokoladebarene. Jeg kunne ha skjønt at de ville fryse på toppen i minusgrader. En enkel test i fryseren ville ha fortalt meg det. Neste gang blir det mer nøtter og rosiner. Det er sikkert. Bare et lite kapittel i historien om min ufullstendige, men likevel perfekte pakking.
Jeg vil fortsette å være nysgjerrig. Fortsette å være modig. Reise, selv om jeg må gjøre det alene. Våge å drømme – og gjøre drømmene til virkelighet.
Jeg har lært noe viktig: Minner for livet skapes ikke når alt er lett. De oppstår når du tør. Når du står overfor noe som kanskje er for stort, for høyt, for usikkert – og gjør det likevel.
Det er det livet handler om.
